POST 21

SKIFERBRUDD OG LANDSKAPSVERNOMRÅDE

Her innmed Grøna er en vakker dal som er fin om sommeren og har flott skiterreng om vinteren.

Du er nå like ved østgrensa til Trollheimen landskapsvernområde. Landskapsvernområdet ble opprettet ved kongelig resolusjon av 11.des. 1987. Formålet med vernet er å ta vare på et spesielt og vakkert fjellområde med skog og sæterdaler og et rikt plante- og dyreliv. Trollheimen har større variasjon i naturtyper enn noe annet fredet naturområde her til lands. Innunder landskapsvernområdet ligger de to helt særegne områdene Minilldalsmyrene naturreservat og Svartåmoen naturreservat. Innerdalen landskapsvernområde grenser inntil Trollheimen landskapsvernområde.

I botanisk sammenheng er Trollheimen landets mest artsrike fjellområde. Dette har ikke minst med geologien å gjøre, kalkrike bergarter gir god grobunn for spesielle fjellplanter som norsk malurt, fjellvalmue, reinrose og sætermjelt. Det er også avgjørende at Trollheimen har et slikt vidt spekter av naturtyper fra skog til høgfjell, og at her møtes typiske kystplanter med innlandsarter.

Trollheimen har fra midten av 1800-tallet hatt tamreindrift. På sommerstid kan du være heldig å se flotte reinsdyr her innmed Grøna. 4 familier driver med tamrein i Trollheimen/Igelfjell. Vinterbeitet er i Igelfjellet (Rennebu/Midtre-Gauldal kommune). Hver vår før kalvingstida flyttes reinen over til Trollheimen. Her går den hele sommeren og flyttes så over til Igelfjellet igjen utpå høsten.

Her er også sauebeiteområde. Skardalen/Skugglia beitelag slipper ca 1.200 sau på beite i området Skardalen/ Skugglia/ Høghøa. Til sammen for hele Oppdal er det i underkant av 40.000 sau på sommerbeite og ca 2.500 storfe. Disse beitedyra tar godt vare på kulturlandskapet og utnytter verdifulle ressurser i skog og fjell.

Ved enden av veien her ligger Svahøa skiferbrudd. Steinen i Svahøa skal være av like god kvalitet som steinen i Drivdalen, men pga lagstillinga (hellinga på skiferlaga) skal han være noe tyngre å drive ut enn skiferen i Drivdalen (Fra verneplan for Trollheimen, 1980). Dette helleskiferlaget finnes over store deler av Trollheimen.

I Grøna kan du fiske ørret. Fiskekort for Oppdal Bygdeallmenning fås kjøpt på sportsforretningene/turistkontoret/Festa Handel. Fiskereglene er trykt på baksida av fiskekortet.

POST 22

GREGOSEN, BUREISING PÅ NERSKOGEN

Den 4. juli 1927 flyttet Elen og Halvard Engelsjord hit til Gregosen. De var de første bureiserne i Skardalen.

Tore Fagerhaug skriver om "Slitets saga" i Bøgda Vår (1992), et utdrag gjengis her:

"Halvard Engelsjord (f. 1896) var odelsgut på småbruket Engelsjordbakken. Som liten var han gjetergut i Skugglia. Fra liene der så han utover all jorda som lå i Skardalen, jord nok til mange store garder. Halvard giftet seg i 1922 med Elen Margrethe Ødegård (f. 1888) fra Nordmøre. Sammen bestemte de seg for å bosette seg her. Sommeren 1923 kjøpte de ei slåtteng på 280 mål med slåttebu og løe. I 1931 kjøpte de attåt ei anna slåtteng på 520 mål. Garden kalla de for Gregosen.

De bodde på Gregosen hver sommer fra 1924, den 4. juli 1927 var det såpass klart at de flytta utover for godt. Da hadde Elen og Halvard tre barn, senere kom det fire barn til. De første åtte åra bodde hele storfamilien i slåttebua på 12 - 13 m2, før det nye våningshuset sto ferdig i 1935. Da var sistemann i barneflokken blitt 2 år. Fjøs og jord måtte prioriteres først, fjøset var ferdig i 1929. Ved hjelp av mye hardt arbeid og noe nydyrkingsbidrag ble garden stablet på beina sakte men sikkert. Dagens nydyrking med hogstmaskin, bulldozer og traktor er en annen verden enn nydyrkingen først på 1900-tallet. Da var det sag, hakke, spade, stubb-bryter og oksen Greger som gjorde at mål etter mål kunne legges under plogen.

Gregosen lå 2 mil fra nærmeste gard på Vognill og like langt til Grindalsgardene. Det ble derfor lange skiturer for å handle varer og annet. Det var lite folk å treffe utpå her vanligvis. Om somrene var det folk på sætrene i Skardalen og Leverdalen, og det var mange slåtteng både på Oppdals- og Rennebu-sida som skulle høstet på sensommeren. I 1932 kom det flere bureisere, Marie og Inge Stensheim på Oppdalssida, og det kom også en familie på Rennebusida. Senere utover 1930-åra kom det flere: Håkon Vorhaug (1932), Lilly og Mikal Klett (1933), Gudrun og Sivert Lillebakken (1935), Oline og Håkon Myran (1936) og Ingeborg og Martin Stensheim (1937).

De første skoleåra måtte ungene bo hos besteforeldra på Engelsjordbakken for å gå på skole på Vognill. I 1939 sto den kombinerte forsamlings- og skolehuset "Fjellheim" ferdig, og ungene fikk bo heime og gå til skolen.

I 1933 ble veien mellom Vognill og Grindal påbegynt. Organisasjonen Arbeidsfylkingen sto bak arbeidet de tre første åra, fra 1940 tok Statens Ungdomshjelp over. Hver sommer arbeidet ca 150 gutter på veien.

I 1937 ble telefonledning lagt fram på dugnad. Elektrisk strøm kom til gards i 1960."

POST 23

SVINFALLET I FESTA

Svinfallet er slik utformet at det går an å gå bak det og se ut gjennom vannfallet.

Ola J. Rise forteller et sagn om Svinfallet i Oppdalsboka:
"Ein gong kom det rekande nordover frå Fjelle og utover Blankbøgda ein flokk med store mørke menn og fine spraglute kvinnfolk som tenkte seg utover til fjorden, når det leid litt lenger ut på somaren…Dei hadde traska seg snau både for skosolar og mat. Og da dei kom ut til Festa slo dei leir oppmed øvre fallet, som sjoa og brusa som ein orre om våren. Ungane smatt likså godt bakom fossen, og fann ein stor sal med veggeer og tak og glitrande "glas" og full musikk. … Heile taterfølgjet slo seg ned baka fossen. Det seies at det bar til med et røvarliv om nætene over heile Aalbusgrenda og langt utom. .. Rarast var det med den eine grisen etter den andre, som lydlaust og sporlaust kom vekk frå gjeiler og fjøs. Fantane levde lenge herrens glade dager attafor det spraglute forhenget, der ingen røyk frå bål og brasing skilte seg ut ifrå spruten frå fossen. Grenda ble etter hvert vàr på hva som skjedde og fikk med seg lensmann og følget ble jaga. Etter disse grise-røverne har øvre fossen i Festa fått navnet Svinfallet."

På andre sida av elva, litt lenger ned inni Kroken, er det ei hule i berget som tidligere var i bruk til høyløe.

I perioden 1947-1952 ble Festa regulert og Vardammen bygd. Vatnet ble sendt i rør gjenom Aalbusgrenda og ned til kraftverket nedmed Driva i Aalbusøyan og ga strøm til hele Oppdal. Dette sto helt fram til 1973 da Driva kraftverk sto ferdig ved Fale. Fremdeles setter reguleringen sitt preg på området og vannføringen. I dag tappes vatnet ut i Vassenden i Gjevilvatnet og går ned til kraftverket i Fale. Det er derfor langt mindre vanngjennomstrømning i Festa nå enn tidligere, enkelte somre kan den være nesten tørr. Fra 1930 - 1947 var et grendekraftverk i drift ved Kvennfossen, like ved Festa handel.

For å få se Svinfallet som det opprinnelig var, anbefales det derfor å ta en tur hit om våren i snøsmeltinga.

POST 24

RAUØRA FRILUFTSOMRÅDE

Du står nå på "Costa del Gjevilvatnet", Oppdals svar på badestrendene i syden. På finværsdager kan du nesten oppleve sydenstemning her, sett bort fra temperaturen i badevatnet selvfølgelig.

Rauøra har trolig fått navnet sitt fra sandstranda, som lyser rødlig i sola.

Gjevilvatnet ble regulert i 1973. Hver vinter tas vatn ut i Vassenden og føres ned til kraftstasjonen på Fale i Sunndalen. Vannstanden synker da med 10 - 15 m. Snøsmeltingen og sommerregn fyller vatnet opp igjen. De fleste år når vatnet normalvannstand utpå sommeren. Sandstranda er derfor størst om våren når vatnet er lågt.

Bekkene Gravbekken og Jørdøla har utløp ved Rauøra. Før reguleringen kom Jørdøla ut her like sør for parkeringsplassen/toalettet. I 1973 ble elveløpet lagt om slik at begge bekkene nå har utløp ved Mås-steinen. Utløpsosen ved Mås-steinen er en populær fiskeplass. Fiskekort for Gjevilvatnet selges bl.a. på Festa Handel.

Deler av Rauøra er regulert til offentlig friluftsområde. Velvillige grunneiere har stilt grunn til rådighet. Det er opparbeidet parkeringsplass og satt opp et toalett. Kommunen sørger for avfallskontainer i sommersesongen.

Turistbåten "Trollheimen II" stopper daglig på Rauøra om sommeren, både på vei til Vassenden og på retur til Osen.

POST 25

OSEN - RESTAURANT, BÅTTRAFIKK M.M

Osen er som navnet sier, bekkosen eller utløpet til Gjevilvatnet. Gjevilvatnet er 18 km langt og har utløp i leva Festa. I dag er det lite vatn som renner over og ut i Festa, det kan være utpå høsten hvis vannstanden er spesielt høg. Ved reguleringen i 1973 ble det laget "sluk" i andre enden av Gjevilvatnet, i Vassenden. Vatnet går derfra og ned til kraftveket i Fale i Sunndalen.

Her i Osen har det vært mang slags aktivitet. Ved forrige århundreskifte sto de fleste av nausta på denne sida, i dag er det få igjen av naustrekka. Kraftverksregulanten satte etter reguleringen opp nye naust på andre sida i forbindelse med moloen. Moloen skjermer båtene godt for nordvesten, den kan være stri her i Osen.

Embret Aalbu forteller i Bøgda Vår (1997) om båttrafikken på Gjevilvatnet (utdrag):

"Før 1920 var det bare robåter på vatnet, de fleste 17 fots færinger. Det ble rekna 4 timer hard roing fra Osen til Vassendsætra når det var noenlunde stilt på vatnet. Traff en derimot på motvind, ble det et blodslit. Gammelonkel Halvor fortalte om en slik hendelse: "Bårån va høge som Kamban, og dæm ro'dd te dæm fekk blæmå ti håndåm store som rogkaku". Å bruke segl har ingen tradisjon på Gjevilvatnet, var det god bør (medvind) hogg de ned en lauvkoll (bjørkbusk) og festa i framstavnen så vinden fikk godt tak.

25. juni 1926 var den første turistbåten på Gjevilvatnet, "Trollheimen", klar for tur. Einar Gimnes, Knut Rolvsjord, Sven Gulaker, Knut I. Aalbu og Halvor J. Aalbu kjøpte båten uti fjordom. "Trollheimen" gikk i rute til Gejvilvasshytta hver dag. Like oppi veien her ligger ei rød lita hytte, den kalles "Osen restaurant". Her holdt båtførerne Johan Rolvsjord og Einar Gimnes til, solgte billetter og forfriskninger som øl, brus, rømme o.l. Bilveien til Osen gikk den gang på sørsida av Festa om Honnsætrene. Det kosta da en krone pr. bil pr. tur i bompenger. Sivert Vammer m.fl. i firmaet Opdal Autotrafik hadde daglig bilrute fra Opdal stasjon til Gjevilvandet på denne tiden, kostnaden var 15 øre pr. person pr. km. Nyveien på nordsida kom først i 1948. Trollheimen ble restaurert i 1988 og er fremdeles på vatnet hver sommer, nå i privat eie.

I 1927 kom Knut O. Torve med båten "Måken" som også ble satt i turisttrafikk. Det var trolig stor aktivitet i Osen på denne tiden. Det nærmet seg de harde 30-åra, og aktiviteten minka utover 1930-tallet, båtene gikk over til å kjøre bare på bestilling. Dessuten ble veien over Resset etter hvert åpnet for vanlig biltrafikk, behovet for båtskyss avtok.

I 1993 ble "Trollheimen II" sjøsatt og er i dag skyssbåt med daglige avganger Osen - Rauøra - Vassenden."

POST 26

GRAVAUNE

Den opprinnelige formen av gardsnavnet er Grafund, som en mener betyr "stor fangstplass".

I Aslak Bolts jordebok fra 1435 er garden oppført som en del av erkebispestolen i Nidaros. Fra langt bak i tida har garden bestått av to bruk. Rundt 1720 overtok Halvor Johannesen Gravaune halvparten av garden etter sine foreldre. I 1804 var det Steingrim Halvorsen Gravaune som tok over hele eiendommen.

I 1811 fikk garden status som skysstasjon, og dermed forpliktet eierne seg til å holde to hester.

De nåværende bygningene på garden er fra begynnelsen av 1800-tallet. Det eldste våningshuset har årstallet 1814 på portalen og på det andre våningshuset står det 1828. Portalene på våningshusene er utført av brødrene Ola og Hallvard Midthaug som var habile kunstnere fra Lønset. Alle bygningene ligger i et intakt firkant-tun.

En av de fremste haugianerne i Oppdal, Sivert Stengrimsen Gravaune, var en meget opplyst mann, og han fikk skjøte på Gravaune i 1840.
Kjell Haugland skriver om Gravaune i Noregs forskningsråd, KULT's skriftserie nr. 64; "Oppdal, bøgda mi - ": "På garden Gravaune står den dag i dag ein av Oppdals første moderne, såkalla kombinerte driftsbygningar, der ei rekke uthusfunksjonar vart samla under same taket i staden for å spreie dei på fleire småhus. Bygningen vart sett opp av haugianerpredikanten Sivert Gravaune i 1848, eit knapt tiår etter at han hadde gifta seg og teke over garden. Ein praktfull driftsbygning, med høge, kvitkalka steinmurar og eit prektig klokketårn - så radikalt, ja, nesten provoserande, forskjellig frå gjengs byggeskikk i bygda den gongen."

Gravaune var ansett som en av bygdas beste garder med årvisse avlinger av korn og fór. Her var også vannfall til kvern og sag, og stor og verdifull skog.

Garden ble fredet i 1941, eieren på den tid var Kristine Gravaune (f. 1905 - d.1983).

POST 27

BORTISTU KULTURSTI

I Storlidalen har de fleste gårdene vært flink til å ta vare på hus og kulturmark. Slik også med Bortistu. Bortistu har vært gjestegård siden 1887 og eierne har også innredet en egen lite museumsdel.

Denne kulturstien gir gode opplevelser i landbrukets kulturlandskap. Her går turen innom tufter, stenutgarder, gamle slåtteng, fangstgraver og dødisgroper.

Hele runden består av 14 stopp og tar ca 3 timer. Det går godt an å ta en kortversjon på ca 1 time med post 1, 2, 3 og 8 - Kvannflatløa. Sett på kulturhistoriebrillene og se i landskapet etter forferdrenes slit og armod for å få fór til dyr og mat til seg selv.

POST 28

SKOMAKERSTEINEN

Historia til Skomakersteinen er trist, men et godt eksempel på hvordan plasser får navn etter hendelser.

I heftet om Storlidalen (1999) refereres Johan Grundt Tanums fortelling i boka Søndagsbarn?: " .. om ei uhyggeleg hending i 1807, da ein omreisande skomaker skulle gå over fjellet frå Innerdalen til Storli seint på hausten. Han kom ut for ein kraftig snøstorm som tok heilt kreftene frå han. Han var komen forbi Tovatnet, men måtte legge seg ned for å kvile i ly av ein stor stein. Der vart han funnen ihelfrossen nokre dagar seinare. Ved sida av han låg fela som han hadde med seg. Steinen han vart funnen ved vart seinare kalla "Skomakersteinen"."

Fjellet kan vise seg fra vrangsida og være nådeløs, slik det nok ble for denne skomakeren. Ei tragisk hending i fjellet.

Her fra Skomakersteinen er det ikke langt inn til Tovatna. Tovatna og Tovhaugan sør for vatna har trolig navn etter tov eller tovgras, ett navn brukt på grasarten smyle (Deschampsia flexuosa). Smyle er det mye av i alle fjell i Oppdal, den er et godt likt gras av beitedyr, med mjuke, sammenrulla blad. Ved fremre Tovatnet deler turiststigen seg, ved å gå til høyre kommer en til Kårvatn i Todalen. Ved å gå til venstre kommer en til Innerdalen og Innerdalshytta. Tovatna er siden 1973 regulert og er en del av vannreserven til Driva kraftverk ved Fale.

Det har vært sæterdrift også her ved Tovatna. På vestsida av Fremre Tovatnet ligger murene etter Åkersætra. Dette var sæter for gårdene Åker, Ottem og Snøva i Sunndalen. De gikk med buskapen opp lia fra Sunndalen, om Ottdalen og ned til Tovatna. Sætra ble bygsla fra Storli gard til disse Sunndalsgardene. Sætervangen eller Romfosætra (framma Tovatna) var også bygsla til sunndalsgard fra 1888 til 1910. Bygselbrevet forteller at leien var en våg rug årlig.

Flere steder her inne i dalen er det dyregraver og minner fra fangst av rein.

Storligardene har til alle tider tatt i mot fjellfarende og servert mat og gitt husly. Slik er det fremdeles. I Storli gard kan du sommerstid få kjøpt kaffe og for større grupper også middag. Her selges også fiskekort for Tovatna og Lontjønna, og det er muligheter for å få leie båt.

POST 29

STORFALLET I VINDØLA

Flotte fossefall er alltid fascinerende, så også med dette Storfallet i Vindøla. Legg merke til vegetasjonen ved slike fosser. Der vannspruten står jevnt, er det spesiell vegetasjon med moser og karsporeplanter som er avhengig av stor fuktighet.

Norges nasjonalfugl Fossekallen holder til i rennende vann og har tilhold flere steder oppover Vindøla. Fossekallen er en friskus som bader hele året. Reiret ligger ofte innunder steiner i elva hvor vannet renner over, godt skjult for rovdyr.

Kjell Haugland forteller i boka "Frå Vindøla til Stor-Festa" (1982) om utbygginga i Vindøla: "Sommeren 1932 kom arbeidet på Vindøla-anlegget i gang. Kraftstasjonen er bygd av skifer fra Detliberga. Inntaksdammen låg der Rv. 70 krysser elva og rørgata hadde ei fallhøgd på 113 m. I mars 1933 sto anlegget ferdig og strømmen gikk ut til abonnentene. Avisa "Dovregubben" rapporterte: "Det ser ut til å være utmerket lys, og alle er godt fornøiet med det." Etter oppstarten ble det holdt "jøsfest" på Opdal Turisthotell. Kraftverket i Vindøla var ikke noe stort anlegg, men det var også få abonnenter på den tiden. Ledningsnettet ble etter hvert utbygd slik at kraftverket leverte strøm helt opp i Drivdalen. Nils Nerhoel var ansatt som maskinfører i Vindøla-verket. Svein O. Vognild var driftsstyrer i A/S Oppdal Elektrisitetsverk

Det var dyrt for abonnenten å bruke strøm. Prisene i januar 1933 var som følger:
Tariff A - strøm til "belysning og hvilketsomhelst forbruk" kr. 200,- pr. kW pr. år
Tariff B - strøm til koking, varme og motordrift kr. 120,- pr. kW pr. år
Tariff C - overforbruk 25 øre pr. kWt.
Det var også egen tariff for gardsmotorer, tresker og "industriell drift".
Til sammenligning var ei gjennomsnitts brukbar årslønn på denne tiden kr. 1000 - 1500 kr. Det var nok derfor ingen sløsing med strøm på den tiden!

Allerede i 1938 var det større etterspørsel etter strøm enn kraftverket i Vindøla klarte å produsere. Det ble skissert mange løsninger på dette, og det var visst en del krangel. I 1947 ble det vedtatt å bygge ut Festa som det nye storkraftverket, og fra 1952 var det dette som produserte strømmen til opdalingene."

VÆR VARSOM - DET ER BRATTE STUP NED TIL ELVA. PASS GODT PÅ UNGENE.

ALL FERDSEL PÅ EGET ANSVAR

POST 30

HESTBRYA V. HELVETESDALEN

Å gå opp Gråura med lass på vogna var et godt arbeidsstykke for en hest. Det var derfor vanlig med vannstopp langs veien slik at hesten fikk drikke og en pust i bakken. Ved Helvetesdalen står ei slik " hestbry' ". Det er en uthula stein og ei vasstro fra bekken. Her er det alltid friskt vatn.

Oppmed Egga (ca 7,5 km herfra, østover mot Oppdal sentrum) er det en lignende plass. Aslaug Aalbu forteller om denne vassbrya:

"Nedenfor Eggen lå en liten plass som het "Salmakertrøa". Det hadde vært husmannsplass, og folket reiste antagelig til Amerika. Far pløyde opp igjen det lille engstykket. Når høyet skulle kjøres heim, måtte vi ned på riksveien. Mellom Salmakertrøa og gardsveien sto Vassbrya, en stein med fordypning i toppen som sto tett inn til veien. Ei tro lå fra en liten bekk og bort til steinen slik at det sto vatn i den. Om fordypningen var slik fra naturen eller var laget, er ikke greit å vite. Når hesten kom dit, svingte den over veien for å drikke. Om lasset ble stående på tvers over veibanen gjorde ikke noe, for det var sjelden det kom biler, og om det hendte var ikke farten stor. Steinen står der enda, men da veien ble utbedret, ble den flytta litt lenger fra veikanten."